Noen opplevelser her i livet er så sterke og brutale at de kan endre alt du tror på sånn umiddelbart. Det kjente jeg på, da min venninne mistet datteren sin.

En augustdag for mange år siden stod jeg for første gang i sykehuskapellet i Tønsberg. Jeg skulle fotografere begravelsen til hennes lille baby.

Hun døde i mors mage. Det var bare begravelsesagenten og jeg som var i sykehuskapellet, på denne utrolige varme augustdagen. Begravelsesagenten hadde plukket små rosa roser i egen hage som hun hadde pyntet med oppi kisten. Man kunne høre stillheten i rommet. Det var en hjerteskjærende historie, moren til det vakre pikebarnet, var syk og helt knust av sorg, hun orket ikke å være der.

Selv var jeg helt nummen, jeg hadde aldri sett et dødt barn før.

Jeg tenkte hele tiden på hvilken bunnløs sorg min venninne måtte igjennom, Jeg laget et fotoalbum av bildene jeg tok og tenkte at det var en særdeles fattig trøst, jeg kjente på en lettelse da jeg hadde levert albumet, over at det ikke var min sorg å bære.

En varm augustdag, nøyaktig syv år og syv dager senere satt jeg i det samme sykehuskapellet. Det var andre gang jeg var her. Jeg skulle begrave mine egne to tvillinggutter, Marlon og Vincent. De levde i 15 minutter hver før de døde i armene mine. så kort kan et liv være, og sorgen så dyp på flere plan. Det endret meg fullstendig.

I ett år fulgte jeg min gode kollega, journalist Lene Wikander sin brystkreft prosess. Jeg tok bilder av behandlingene, og filmet henne med et rølpa pocketkamera. Hun skrev ærlig og usminket om kreften sin i bloggen www.tarapi.no. Blogginnleggene hennes om brystkreften og bildene jeg tok, ble til boken "Fuck tante Augusta" På boklanseringesdagen viste vi denne filmen som oppsummerer noe av det hun gikk igjennom dette året med brystkreft.